Hjemvé

Er det virkelig jeg som bor her
mellem store, sørgmodige trær
under høisomrens døsige vær?

Å, forlot jeg mitt elskede land,
mine gater med brosten og sand,
for å bo her i storskogens rand?

Da er skylden for det ikke min.
For en skog er min sjel stum og blind.
Men min slekt hadde skogenes sinn.

*

Og da solstråler suste i fryd
som en hærskare gull-lagte spyd
inn i husenes ruter mot syd,

ja da sommeren stormet min by,
og det glimtet i tårnspir mot sky
som et tegn på den seirendes ry,

og jeg fredløs i gatene jog - -
lød en kallen på mig fra en skog
og det var som et minne der drog...

*

Men mitt hjemsted det er ikke her,
hvor de tunge, sørgmodige trær
står og tier når natten er nær.

I det fjerne er åsene blå
og fra dem lister mørket på tå
inn i skogen, så trærne blir grå.

Og der synker uendelig fred
over jorden fra stjernene ned.
Er vi stanset i rummet et sted?

Og da lenges jeg hjem til min by,
hvor det dages, ja dages på ny -
til dens hvite, elektriske gry.

For nu våkner all byen til sang
om at livet igjen er i gang
efter arbeidet soldagen lang.

Og det dirrer i gatenes jag
som i nerver der klør av behag -
i den korte, elektriske dag.