I fjerne Kirketaarne hist
Nu Aftenklokkerne ringe.
Snart sover liden Fugl paa Qvist
Med Hovedet under sin Vinge.
Nu samles Frænder kjøndt igjen,
Som Fugleunger paa Grene;
Men den, som har slet ingen Ven,
Han sidder ved Qvel alene.

Snart ruller ud den stille Nat
Sit Skyggeflor over Himlen,
Og den, som sidder meest forladt,
Seer op imod Stjernevrimlen.
Og gjennem Himmelsløret ud
Der skinner Øine fuldklare:
Mildt seer den kjære store Gud
Herned med sin Stjerneskare.

Han seer til sine Børn da vist,
Han seer til Høie og Ringe,
Selv til den lille Fugl paa Qvist
Med Hovedet under sin Vinge.
Til dem, som sove, seer han hen;
Han vugger Fuglenes Grene;
Og den, som har slet ingen Ven,
Han lader ei sidde ene.